Velg en side

Sitter her en lørdag morgen med en lang dag foran meg. Vi jobber med å oppgradere websiden for Xtra personell, og mens utviklerne driver med sitt har jeg noen lommer av tid for refleksjon som jeg vil dele via denne bloggen.

Verden har i sannhet blitt liten. 3 utviklere sitter i Colombo, Sri Lanka, og en av dem her ved siden av meg. Skype og webkameraer er på kontinuerlig, påkoblet mikrofoner og høytalere. Så vi sitter så og si i samme rom under utrullingen. Det går i en salig miks av norsk (mot driftsleverandørene våre), engelsk og sinhalesisk. En radio med indisk pop høres i bakgrunnen, det er 30 grader i Colombo og her sitter ‘min mann’ og snufser av forkjølelse etter et møte med en kald, norsk forsommer-morgen. Offshoring er ikke lenger en litt fjern mulighet for en mellomstor bedrift som oss. Det kjennes helt naturlig.

Den nye websiden er et resultat av en lengre prosess vi har hatt – og fortsatt har – når det gjelder å utnytte sosiale medier i vår markedsføring og vår kontakt med vikarer, kunder og leverandører. Selv mener jeg at bruken av sosiale medier i bedriftssammenheng fortsatt bare er i startgropen, og det er viktig å kontinuerlig utforske hvilke muligheter som ligger i dette paradigme-skiftet. Dette er ikke et hype-blafr, men den nye virkeligheten vi må forholde oss til.

I markedsførings- og informasjonssammenheng er det viktig å forstå hvor vår målgruppe befinner seg på nettet. Og her er det mange ulike preferanser. Noen er aktive blogglesere, andre følger med og bidrar på Twitter, LinkedIn har blitt en profesjonell kanal for kontakt og jobbsøk, Facebook har 2 millioner medlemmer i Norge, YouTube er en viktig underholdningskanal. Slik kommer det til å fortsette, og iPhone, iPad, Android-telefoner osv. gir oss tilgang til denne verdenen hvorsomhelst, nårsomhelst.

Dette har vi begynt å utnytte aktivt, med vekslende suksess. Men det er en spennende sosialieringsprosess. Som alle andre mer fysiske sosiale sammenhenger, må vi finne vår sosiale plass i mengden. Gjennom vår sponsing av Team Xtra personell er vi aktive på YouTube med treningsvideoer. Vår adm. dir. blogger jevnlig, noe som vi ser blir lest blant relevante målgrupper. En av våre vikarer blogger nesten daglig om jobben han utfører for oss. Vi har en Facebook ‘fan’-gruppe, der vi har forsøkt oss med et par nettmøter uten at det har tatt helt av. Vi twitrer, og fler og fler av våre ansatte begynner å bruke denne kanalen for å retwitte relevant informasjon, stillinger osv. Vi skal jobbe med å få alle ansatte til å holde LinkedIn-profilen oppdatert, slik at dette blir den primære presentasjonskanal av den enkelte ansatte.

I dette fasetterte bilde må websiden vår finne en funksjon. Til nå har websiden vært tradisjonell, der vi legger ut artikler, presentasjoner, pressemeldinger osv. Men faktum er at våre målgrupper sjekker ikke websiden vår jevnlig for denne type informasjon. De er på de andre sosiale kanalene. Så vi har lagt inn støtet her, og bruker disse kanalene for å informere og markedsføre. På de premissene kanalen tilsier. Så skal vår nye web fungere som et ‘anker’ for all vår aktivitet i de ulike kanalene, nær sagt etter ‘Alle veier fører til xtra.no’-prinsippet. Og xtra.no skal også lede folk ut til de kanalene vi er eksponert i, alt etter hvilke preferanser den enkelte har.

Den største utfordringen med sosiale medier i bedriftssammenheng er at skillet mellom rollen som privatperson og ansatt viskes ut. Man kan ikke forutsette at mottakeren/leseren skjønner når jeg opptrer og uttaler meg som en ansatt, og når jeg gjør det som privatperson. Så vi må ha noen anbefalinger og retningslinjer for våre ansatte, uten å sette absolutte krav til hva de kan skrive og ikke. Suongirs blogg har en interessant artikkel om dette. Ytringsfriheten råder, men vi må øke bevisstheten om at man ikke nødvendigvis ytrer seg som privatperson. Og dette er det ikke avsender som kontrollerer, men mottaker. Og vi kjenner ikke forståelseshorisonten til mottakeren.

Som vikarbyrå der behandling av søknader og intervjuer av kandidater er en viktig del av jobben kan sosiale medier bidra til å gi oss et bedre bilde av kandidaten. Men det ligger en etisk problemstilling her. I hvilken grad skal en kandidats opptreden på ‘private’ medier som Facebook, personlige blogger være med å farge vår oppfatning av hvem kandidaten er? På våre nye sider har vi gjort noen endringer i søknadsskjemaet. Vi ber bl.a. søkeren om å oppgi evt. relevante sider som kan fortelle oss noe om han eller hun. En blogg, en Public LinkedIn profil e.l. Men vi har bevisst unngått å nevne Facebook. Jeg har hørt om rekrutteringsselskap som ber kandidater om å legge seg til som venn av intervjueren før han/hun kommer på intervju. Personlig syns jeg dette er meget betenkelig, og vi forventer og ønsker ikke dette for vår egen del. Å be om å bli Facebook-venn med en du ikke kjenner er som å be om å få oppgitt et passord.

En annen utfordring er når søkere, kandidater og ansatt vikarer selv ber om å bli venn med meg på Facebook. Er det OK å ignorere henvendelsen?

Alt dette er endel av den sosialiseringsprosessen vi må jobbe med internt i vår bedrift.

It’s a brave, new world. Let’s exploit it together.