Velg en side
Iover 2 år har jeg vært så priviligert å få lov til å bli kjent med Nederland. Landet, folkene, kulturen, bedriftskulturen. Nå er det ubønnhørlig slutt, siden jeg tidligere i år sa opp jobben som IT-sjef i Centric Nederland. Nå sitter jeg på en cafè in Vismarkt i Utrecht og reflekterer over hva det er jeg har blitt så begeistret av ved dette landet og kulturen.
utrecht
Det er en deilig forsommerdag. Det er fridag, og gatene yrer av mennesker som går gjennom alle smugene i denne pittoreske gamlebyen. Eller «binnenstad», «indrebyen» som alle byer i Nederland har. Skjeve fasader som står i rekke langs kanaler som smyger seg gjennom byen. Selvom ordet «kanal» røper at du er turist. For som vi nordmenn har mange forskjellige ord for snø, så har dette landet som stort sett ligger under havoverflaten mange forskjellig ord for disse små og store vannveier som de så elegant kontrollerer. Og akkurat denne vannveien som går gjennom byen, kalles «gracht». Uttales «kjrakjt» (Her må strupen renskes om du skal snakke lokalspråket). Og den jeg nå sitter ved kalles «Oudegracht». Gammelkanalen.
For mange nordmenn er Nederland som regel forbundet med Amsterdam. For all del, flott by med mye turistattraksjoner. Og ikke minst Rijksmuseum. Men byen representerer mer det pulserende, masete Nederland. Når jeg har støtt på kolleger her nede som oppfører seg, ja, skal vi si – uhøflig og usympatiske, så har unnskyldningen ofte vært at «han er jo fra Amsterdam».Nei, gi meg heller en by (eller kolleger fra) Utrecht, Leiden, Hilversum, Amersfoort, den Haag, Delft, Groningen. Jeg kan nevne dem i fleng. Og alle mindre enn en times togtur fra Amsterdam. For da oppdager du den mer genuine nederlender, i den grad han eller hun finnes.
Og hvem er så denne snittnederlenderen jeg har lært å kjenne gjennom 2 år her nede?

1. Han snakker fra hjertet. Ærlig. Ufiltrert.

Leser du reisehåndbøker om Nederland, står det ofte at nederlanderen kan være litt uhøflig. Ja, rett og slett litt frekk. Dette er feil. For da feiltolker du hans motiver. For han er gjennomgående høflig. Men er ikke diplomatisk og rund. Han forteller hvor skapet skal stå. Derfor er ordet «ufiltrert» det jeg syns best beskriver ham. I møte med engelsk ‘understatements’ kan det bli katastrofe, ikke minst i forretningslivet. Men i møte med en nordmann, så funker det godt. Vi må bare tine litt opp. Men vi liker å få klar beskjed.

2. Han har i utgangspunktet ikke respekt for autoriteter. De må gjøre seg fortjent til dette.

Som norsk leder er jeg vant med at vi har flat struktur og lite hierarkier. Den norske lederstilen passer godt her nede. Forskjellen er at når beslutninger skal taes, så skal du være forberedt på at du får beskjed om at dine medarbeidere ikke er enige og nødvendigvis vil adlyde bare fordi du er sjefen.For et år siden hadde jeg allmøte med min avdeling. Ca. 60 personer. Jeg presenterte en ny organisasjon, noe som var en stor endring i forhold til hvordan de hadde vært organisert i årevis. I Norge, når så mange mennesker er samlet og sjefen presenterer noe, så er det sjelden noen i plenum kommer med reaksjoner. Vi aksepterer stilltiende, men prater i gangene i etterkant. På dette møtet, da jeg spurte hva folk syntes om planene, var reaksjonen kontant: – Dette syns vi ikke noe om! – kom det fra endel. Rett ut. Ufiltrert. Andre syns det var greit. Men jeg måtte jobbe mye med å overbevise, og å være troverdig i min iver etter å ville det beste for avdelingen.

En annen gang – bare en måned etter at jeg begynte her nede – opplevde jeg en kollega som kom inn til meg og sa: – Det kommer til å ta litt tid før jeg kan stole på deg.

Vedkommende sa ikke dette fordi jeg hadde sagt eller gjort noe galt. Men på generelt basis. Skal vi jobbe sammen, så må vi opptjene hverandres tillit.

Det er jo på sett og vis sjarmerende godt å forholde seg til, eller hva?

3. Han elsker møter. Og alle skal ha et ord med i laget.

Historien forteller at urnederlenderen – bonden – måtte samarbeide mye med nabobøndene for å få kontroll på landet og vannet. Et stykke land erobret fra havet og tidevannet kaller for en «polder». Samarbeid gjennom samsnakking var essensielt. Det hjalp ikke å være uenig når dikene fyltes med vann og truet med å drukne avling, folk og fe.«Poldermodellen», der man søker konsens i beslutninger er påfallende i dette landet, både i det politiske liv og i forretningslivet. Tabben jeg ofte gjorde var å ta beslutninger for raskt. For her må «alle pisse på busken», som det ble fortalt av en kollega. Dog er det ikke konsens i den forstand at alle skal være enige i beslutningen. Mange møter taes det ikke engang noen beslutning. Den kan godt taes senere eller i et annet fora. Det viktigste er at man har pratet om det, og at alle har fått sagt hva de mener om saken. Typisk avsluttes alle møter med en runde der alle kan komme med et siste ord man har på hjertet.

Mye mer kan sies om nederlenderen og det å jobbe i et selskap i dette flatlandet. Selv sitter jeg her, en deilig forsommerkveld i Utrecht, og føler at landet og folket har krøpet litt inn i meg og tatt en plass i mitt hjerte. Og at jeg med stolthet kan komme hjem til Norge imorgen og si «Ik kom uit Nederland, en ik ben een beetje nederlands!»